Det er med blandede følelser at jeg går inn i siste del av graviditeten.
For i dag kan jeg endelig kalle meg høygravid etter boka, det er 40 dager igjen til terminen og jeg er inne i siste fase som gravid.
Snart er graviditeten historie og jeg er nybakt mamma, før første gang i mitt liv.
Det er mye glede, spenning og håp fylt inn i de neste 40 dagene, kommer hun før, eller kommer hun etter?
Hvordan ser hun ut, hvordan lukter hun, hvordan er hun og vil alt gå bra nå på slutten?
Mange spørsmål og ingen svar, enda.
Men oppi alt så er det også en sorg som kommer sterkere til overflaten.
For jeg har lagt så tunge lokk på sorgen etter pappa nettopp fordi jeg har vært gravid, og at jeg ikke har klart å tillate meg selv å kjenne skikkelig på alt jeg har opplevd og gått igjennom rundt dødsfallet hans.
Jeg har måtte være sterk, nettopp fordi lille A har vært i magen min og hun har fortjent en oppegående mor.
Men nå som jeg nærmer meg slutten sprekker det også mer, for jeg innser at pappa aldri vil få oppleve dette med meg.
En tanke jeg har skjøvet bort og nektet å tenke på.
Han vil aldri få holde barnebarnet sitt, være en del av livet, få oppleve gleden over å bli bestefar.
Jeg var akkurat for sen til at han kunne oppleve det og det er noe som sliter hardt på meg den siste tiden.
Jeg innser at jeg har jobbet hardt for å glemme istedenfor å minne, at jeg ikke har ønsket å minne fordi det er for vondt.
Og slik kan det jo ikke være, for jeg ønsker jo å minne han, han fortjener å minnes men hver gang jeg prøver å prate om pappa bryter jeg enda et lag i lokket mitt og jeg er redd for hva som er under der.
Jeg er overlykkelig over å snart skulle bli mamma, snart ha lille jenta mi hos meg.
Men også tynget av sorg over å ikke kunne ha pappa`n min hos meg og dele dette med han.
Livet er brutalt noen ganger, jeg mistet en og får en, slik er det ofte og jeg tenker som så at det rett og slett ikke er plass til alle så noen må gå og noen må komme.
Heldigvis fikk han oppleve å glede seg over å skulle bli bestefar noen dager før han dro fra oss, det er så lite men det er ihvertfall noe <3
For i dag kan jeg endelig kalle meg høygravid etter boka, det er 40 dager igjen til terminen og jeg er inne i siste fase som gravid.
Snart er graviditeten historie og jeg er nybakt mamma, før første gang i mitt liv.
Det er mye glede, spenning og håp fylt inn i de neste 40 dagene, kommer hun før, eller kommer hun etter?
Hvordan ser hun ut, hvordan lukter hun, hvordan er hun og vil alt gå bra nå på slutten?
Mange spørsmål og ingen svar, enda.
Men oppi alt så er det også en sorg som kommer sterkere til overflaten.
For jeg har lagt så tunge lokk på sorgen etter pappa nettopp fordi jeg har vært gravid, og at jeg ikke har klart å tillate meg selv å kjenne skikkelig på alt jeg har opplevd og gått igjennom rundt dødsfallet hans.
Jeg har måtte være sterk, nettopp fordi lille A har vært i magen min og hun har fortjent en oppegående mor.
Men nå som jeg nærmer meg slutten sprekker det også mer, for jeg innser at pappa aldri vil få oppleve dette med meg.
En tanke jeg har skjøvet bort og nektet å tenke på.
Han vil aldri få holde barnebarnet sitt, være en del av livet, få oppleve gleden over å bli bestefar.
Jeg var akkurat for sen til at han kunne oppleve det og det er noe som sliter hardt på meg den siste tiden.
Jeg innser at jeg har jobbet hardt for å glemme istedenfor å minne, at jeg ikke har ønsket å minne fordi det er for vondt.
Og slik kan det jo ikke være, for jeg ønsker jo å minne han, han fortjener å minnes men hver gang jeg prøver å prate om pappa bryter jeg enda et lag i lokket mitt og jeg er redd for hva som er under der.
Jeg er overlykkelig over å snart skulle bli mamma, snart ha lille jenta mi hos meg.
Men også tynget av sorg over å ikke kunne ha pappa`n min hos meg og dele dette med han.
Livet er brutalt noen ganger, jeg mistet en og får en, slik er det ofte og jeg tenker som så at det rett og slett ikke er plass til alle så noen må gå og noen må komme.
Heldigvis fikk han oppleve å glede seg over å skulle bli bestefar noen dager før han dro fra oss, det er så lite men det er ihvertfall noe <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du legger igjen et spor etter deg.