Sorgens faser.

Sorgen har flere faser, det er:

• Benektelse "dette kan ikke skje meg".
• Sinne, "hvorfor skjer dette, hvem har skylden".
• Forhandling, "Få dette til å forsvinne, jeg lover at jeg skal...".
• Depresjon, "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst."
• Aksept, "Jeg har forsonet meg med det som har hendt".

Opplysninger over er hentet fra http://oslo-psykologene.no/.

Det er snart 3 mnd siden min gode far dro fra meg, han var en gammel mann og jeg har sett det komme lenge.
Jeg har derfor vært forberedt på at han skulle gå bort mens jeg enda var yngre enn mange andre når de mister foreldrene sine.
Eller jeg trodde at jeg var forberedt, det trodde jeg også når jeg satt på sykehuset i 4 døgn, når jeg sa til pappa at det var bedre å gi opp, og når jeg satt der å sa at det var det beste for han, når han først sluttet å puste.

Men jeg var ikke forberedt.

Jeg har helt siden jeg var liten sett for meg hvordan jeg ville reagere når pappa døde, det har stort sett gått i gråt, dyp sorg, depresjon, låse meg inne i meg selv, rett og slett en kraftig reaksjon.
Men slik ble det ikke.
Eller de rundt meg reagerer på at det ikke har blitt slik, for jeg tar det igjen når jeg er alene.

Jeg har egentlig tatt det veldig fint ifølge alle andre, tårene satt litt løst de første to ukene, jeg var mer sint og frustrert men det var liksom det.
Jeg hadde ikke den dype sorgen, ukontrollerte gråtetoktene og dype depresjonen som jeg hadde forventet, og det er nok fordi jeg enda kjemper med benektelsen.

Sorg er forskjellig fra person til person, og fasene kan komme i forskjellig rekkefølge og man kan ha flere faser på en gang.

Jeg har nok fortsatt en del fornektelse, altså jeg vet at pappa er død, men jeg skyver bort tanken og endrer den til at - Det er snart på tide å stikke innom pappa igjen.
Jeg klarer ikke innse, eller jeg vil ikke innse at jeg aldri, noen sinne skal se han igjen, at jeg aldri noen gang vil kjenne varmen fra klemmene eller at han stryker meg på kinnet.
Jeg kan bare ikke tillate meg selv å innse det, for det er DA den sorgen jeg har sett for meg inntrer.
Den sorgen som gir meg krampe gråt, som river meg ifra hverandre innvendig, som får meg til å bare se sort på alt.
Og det kan jeg ikke tillate meg selv å kjenne på.

Derfor unngår jeg å prate om pappa, for hver gang jeg snakker om han, tenker på han, skriver om han, ja da skjer dette her.
Jeg blir sittende oppløst i tårer og angre på at jeg startet det hele, fordi smerten er så stor.
Også får jeg dårlig samvittighet da, fordi jeg ikke snakker om han, tenker minst mulig på han (selv om han er i tankene mine hele tiden uansett hvor mye jeg prøver å skyve det unna) for jeg vil jo minnes han, jeg vil jo huske han.

De dagene jeg er alene, da kan jeg slippe det ut, da kan jeg se på den siste filmen jeg tok av han under håndball finalen i vm, da kan jeg se på siste bilde jeg tok av han etter han døde, da kan jeg lukke øynene å se tilbake på de siste tøffe dagene han levde.
Men bare når jeg er alene.

For med sorgen så er det forventet at man sørger den første tiden, men etter en stund så "glemmer" folk å spør hvordan det går lenger, man glemmer litt at sorgen fortsatt kan være der, for det er gjerne når det er forventet at sorgen er ferdig, mange starter.
Derfor føler jeg at det blir "feil" å sørge nå, 3 mnd etter han døde, jeg burde jo vært ferdig nå.
Men jeg føler at jeg nettopp starter, fordi jeg tør litt etter litt å slippe sorgen inn, en dråpe om gangen, prøver å få den inn i små mengder men jeg tar tak i den.

Sorgen er hard, tøff, brutal og uten grenser.
Den kommer som små bilder, musikk, lukt eller som en kule som går igjennom brystet.
Sorgen har så mange farger, bilder, veier og måter å være på, og det er ingen fasit på hvordan sorgen starter eller slutter, ikke minst NÅR den starter og slutter.