Jeg forstår meg ikke på sorgen, jeg forstår ikke hvordan den fungerer og det irriterer meg skikkelig.
Når pappa lå på det aller siste, de 4 døgnene vi trodde at det skulle skje når som helst, de 4 lange døgnene vi så at han slet, hadde vondt og som jeg sakte men sikkert innså at han aldri noen sinne ville komme ut fra sykehuset, var tøffe.
Men de 4 døgnene fokuserte jeg på at han skulle ha det best mulig, jeg fokuserte på å gi trygghet når han var våken, tørke han rundt munnen, komme med bekken når han måtte spytte og holde hånden.
Jeg passet på at han ikke hadde vondt, jeg kjøpte is, jeg oppmuntret til å drikke.
Jeg beroliget, strøk og sa igjen og igjen at det gikk bra, at jeg var der.
Det første to døgnene var jeg der nesten konstant, det var vel rundt 3-5 timer til sammen jeg ikke satt på rommet, på 48 timer.
Jeg sov der, når han sov ihvertfall, og jeg passet på at han fikk beroligende og smertestillende før det ble for ille.
Jeg var alt for pappa, og han var alt for meg, ingen ting annet betydde noe den stunden.
På dag 3 innså jeg at jeg måtte tenke litt på meg også, i og med at jeg var gravid, jeg måtte tillate meg å hvile litt, og jeg måtte bort fra sykehuset.
Så de to neste og siste nettene sov jeg hjemme, jeg dro hjem i 22 tiden og kom tilbake halv 8 første natten jeg sov hjemme, og på julaften dro jeg klokken 16 for å spise middag, og kom ikke tilbake før klokken 20.
Da hadde pappa spurt etter meg, og de ordene der gjorde så utrolig vondt å høre, det at han hadde savnet meg, trengt meg også fokuserte jeg på å spise mat og pakke opp gaver (som vel og merke ikke betydde noen ting i år).
Pappa var urolig når vi kom men roet seg fort ned når han så meg, og vi satt noen timer sammen med han før vi dro hjem for å sove.
Jeg kysset han på panna før vi gikk og sa at jeg kom tilbake på morgenen.
På natten ringte telefonen, vi burde komme fort fikk jeg beskjed om.
Vi hev oss i bilen og kjørte, vissheten om at nå, nå var det nok slutten kom sakte inn over meg.
Jeg kom inn på rommet og så at pappa lå nede med hodet, han hadde til nå sittet ganske høyt opp med hodet hele tiden fordi han ikke fikk puste.
Da forsto jeg at nå, nå er det over snart.
Jeg tok hånden hans og sa at vi var der, at han bare kunne slappe av.
Han sov og var langt borte, men jeg vet at han hørte meg, jeg merket at han roet seg ned.
Slik satt vi vel en liten time, og jeg å min samboer pratet om barnet vi ventet, og tanker om fremtiden.
Absurd i en slik situasjon, å prate om det når verdens beste pappa skulle dø, men slik ble det.
Mens vi pratet om barnehage innså jeg at det var lenge siden pappa hadde pustet, jeg holdt han ikke i hånden (tror jeg), og tok den fort i min nå, og startet å telle sekunder.
Tidligere hadde jeg kommet til 17, nå kom jeg til 20, 30 også 35, da ser jeg på samboer og sier at jeg tror vi skal ringe på vakta, så kommer tårene sakte men sikkert.
Nå var det over!
Det verste av alt var at det skjedde så fint, ingen panikk, kaving etter pusten eller noe, bare ren skjær innsovning.
Der nå han nå, ingen puls, ingen liv, ingen ting.
Nå var det over, helt over.
Det var litt tårer første dagen, men så fikk vi ungene og tårene ble holdt tilbake og byttet ut med sinne, for sint har jeg vært.
Men jeg har liksom ikke sørget mye med tårer.
Før det blir kastet over meg, spesielt den siste tiden nå.
For nå innser jeg at jeg aldri, noen gang, uansett hvor mye jeg ønsker det, vil se han igjen.
Aldri kan jeg kjenne han, høre han, besøke han, klemme han.
Og det gir meg full panikk, jeg har liksom ikke innsett det før, at etter han gikk bort så skulle jeg liksom ikke få se han mer.
Jeg så han heldigvis dagen etter han gikk bort, og det er jeg så utrolig glad for i dag, jeg filmet han også mye de siste dagene, når han var våkene, og det er gode filmer å ha nå.
Men gud som jeg savner han!
Når pappa lå på det aller siste, de 4 døgnene vi trodde at det skulle skje når som helst, de 4 lange døgnene vi så at han slet, hadde vondt og som jeg sakte men sikkert innså at han aldri noen sinne ville komme ut fra sykehuset, var tøffe.
Men de 4 døgnene fokuserte jeg på at han skulle ha det best mulig, jeg fokuserte på å gi trygghet når han var våken, tørke han rundt munnen, komme med bekken når han måtte spytte og holde hånden.
Jeg passet på at han ikke hadde vondt, jeg kjøpte is, jeg oppmuntret til å drikke.
Jeg beroliget, strøk og sa igjen og igjen at det gikk bra, at jeg var der.
Det første to døgnene var jeg der nesten konstant, det var vel rundt 3-5 timer til sammen jeg ikke satt på rommet, på 48 timer.
Jeg sov der, når han sov ihvertfall, og jeg passet på at han fikk beroligende og smertestillende før det ble for ille.
Jeg var alt for pappa, og han var alt for meg, ingen ting annet betydde noe den stunden.
På dag 3 innså jeg at jeg måtte tenke litt på meg også, i og med at jeg var gravid, jeg måtte tillate meg å hvile litt, og jeg måtte bort fra sykehuset.
Så de to neste og siste nettene sov jeg hjemme, jeg dro hjem i 22 tiden og kom tilbake halv 8 første natten jeg sov hjemme, og på julaften dro jeg klokken 16 for å spise middag, og kom ikke tilbake før klokken 20.
Da hadde pappa spurt etter meg, og de ordene der gjorde så utrolig vondt å høre, det at han hadde savnet meg, trengt meg også fokuserte jeg på å spise mat og pakke opp gaver (som vel og merke ikke betydde noen ting i år).
Pappa var urolig når vi kom men roet seg fort ned når han så meg, og vi satt noen timer sammen med han før vi dro hjem for å sove.
Jeg kysset han på panna før vi gikk og sa at jeg kom tilbake på morgenen.
På natten ringte telefonen, vi burde komme fort fikk jeg beskjed om.
Vi hev oss i bilen og kjørte, vissheten om at nå, nå var det nok slutten kom sakte inn over meg.
Jeg kom inn på rommet og så at pappa lå nede med hodet, han hadde til nå sittet ganske høyt opp med hodet hele tiden fordi han ikke fikk puste.
Da forsto jeg at nå, nå er det over snart.
Jeg tok hånden hans og sa at vi var der, at han bare kunne slappe av.
Han sov og var langt borte, men jeg vet at han hørte meg, jeg merket at han roet seg ned.
Slik satt vi vel en liten time, og jeg å min samboer pratet om barnet vi ventet, og tanker om fremtiden.
Absurd i en slik situasjon, å prate om det når verdens beste pappa skulle dø, men slik ble det.
Mens vi pratet om barnehage innså jeg at det var lenge siden pappa hadde pustet, jeg holdt han ikke i hånden (tror jeg), og tok den fort i min nå, og startet å telle sekunder.
Tidligere hadde jeg kommet til 17, nå kom jeg til 20, 30 også 35, da ser jeg på samboer og sier at jeg tror vi skal ringe på vakta, så kommer tårene sakte men sikkert.
Nå var det over!
Det verste av alt var at det skjedde så fint, ingen panikk, kaving etter pusten eller noe, bare ren skjær innsovning.
Der nå han nå, ingen puls, ingen liv, ingen ting.
Nå var det over, helt over.
Det var litt tårer første dagen, men så fikk vi ungene og tårene ble holdt tilbake og byttet ut med sinne, for sint har jeg vært.
Men jeg har liksom ikke sørget mye med tårer.
Før det blir kastet over meg, spesielt den siste tiden nå.
For nå innser jeg at jeg aldri, noen gang, uansett hvor mye jeg ønsker det, vil se han igjen.
Aldri kan jeg kjenne han, høre han, besøke han, klemme han.
Og det gir meg full panikk, jeg har liksom ikke innsett det før, at etter han gikk bort så skulle jeg liksom ikke få se han mer.
Jeg så han heldigvis dagen etter han gikk bort, og det er jeg så utrolig glad for i dag, jeg filmet han også mye de siste dagene, når han var våkene, og det er gode filmer å ha nå.
Men gud som jeg savner han!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du legger igjen et spor etter deg.