mandag 19. januar 2015

HORMONER!!

HORMONER!!!
Trenger jeg egentlig si mer en det?

Alle gravide, eller de aller fleste gravide ihvertfall, kjenner seg nok igjen.
Den intense følelsen av enten sinne, skuffelse, glede eller sorg man kjenner så mye sterkere som gravid.
Her kommer den kastene på når det minst passer seg, og jeg blir sur og muggen som en trassig tre åring som ikke får viljen sin, eller gråter uhemmet over små ting fordi det ikke går som jeg vil, eller ler hysterisk av noe som faktisk ikke er så morsomt :P

I dag er det sinne, frustrasjon, og irritabilitet som råder, sikkert fordi jeg er sliten etter en natt med dårlig søvn fordi jeg skulle ha første dagen min tilbake på jobb i dag, og en dag på jobb der alle skal minne meg på hva som er grunnen til at jeg har vært hjemme fra jobb så lenge..

Det er koselig at folk bryr seg, for all del, men av og til er det bedre med de som later som om de ikke vet hva som har hendt, eller som er redd for å si noe om pappa, for da slipper jeg å tenke på det.
Order kondolerer må være det verste ordet jeg vet om (og godt på en omsorgsfull måte, men i dag er det bare ille!).


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du legger igjen et spor etter deg.