Mine diller.

Kjære lille, denne bloggen skal etter hvert bli til en bok til deg, det er ihvertfall planen min.
Så nå kommer det noen ord om ting jeg har hatt ekstra dilla på.

Helt i starten, ja til og med før jeg viste at du var inni der så ble mamma veldig glad i chilli nøtter, og nå snakker vi VELDIG glad altså, det gikk flere 400 gr poser i uken.
Dette varte vel i rundt 2-2,5 uker før det gav seg på dagen, og etter det har jeg ikke smakt en eneste chilli nøtt..

Så skjedde alt dette med bestefar, og da klarte egentlig ikke mamma å spise noe særlig, det hjalp ikke at jeg var kvalm på toppen av det hele.
Så i noen uker var alt normalt, før jeg plutselig en dag kjøpte epler.
På coop hadde de noen helt fantastisk gode epler, de var akkurat slik mamma likte dem.
Sprø, saftige og perfekte i smaken, litt sure og litt søte om hverandre.
Fy så gode disse eplene var, og jeg var vel på butikken 4-5 ganger kun for å kjøpe flere epler, og kjøpte fort 15-20 epler i slengen, ja dette var forresten på under 2 uker :P

Jeg gjemte eplene i kjøleskapet slik at resten av familien ikke skulle finne de, og kjøpte andre epler til de andre, for disse var mine.
Men så tok sesongen for disse eplene slutt og de ble mer og mer melete i konsistensen og smaken var ikke lenger like god.
Så da kuttet jeg de ut.

Her på mandag kom jeg over grapefrukt, jeg klarte bare ikke gå forbi, og etter det har det gått med ihvertfall 9-10 stk, og jeg får panikk hvis jeg nesten går tom.
I dag var jeg på butikken for å kjøpe flere, men de som var på meny kjentes ikke mye gode ut, de var myke og luktet små surt.
Jeg kjente at panikken kom så smått, mens jeg tenkte ut en plan.
Hvor langt kan jeg kjøre for å finne noen gode, og hva hvis jeg ikke finner noen.
Jeg kjørte til den lokale (og nærmeste) butikken, og hele tiden mens jeg kjørte slo tanken meg at jeg måtte finne flere.
Heldigvis hadde de noen inne, og selv om disse ikke var verdens beste klarer jeg meg frem til i morgen ;)

Det var også en periode jeg laget masse pannekaker, frokost som middag, uansett gikk det ned.
Og sjokomelk har det gått en del av i perioder gjennom disse 12 ukene.

* Hadde du noen diller i svangeskapet?

Vi drar til Alcudia.

Herregud vi er gale.
Syns jeg da vel og merke.
For i mai skal jeg, T og lille (store tenker jeg) mage på tur til Mallorca en uke.
Jeg syns det er helt på tryne egentlig, for vi har mer enn nok å bruke pengene på i tiden som kommer, ihvertfall med tanke på at T holder på å pusse opp kjelleren også :P
Det startet han forresten med når vi fant ut om lille blomsten hehe, det er da det passer best å ta på seg et av de største prosjektene i huset liksom..

Nei da, turen var egentlig billig, og med tanke på at dette blir vår aller siste tur der det bare er oss å tenke på, ingen å bekymre seg for hjemme, og der vi kan være bare kjærester (med en stor mage imellom) så er det nok verdt det.
De av dere som kanskje leste at vi ikke bekymrer oss for han sine barn her hjemme når vi er på tur, så stemmer det, for vi vet at de er trygt plassert hos sin mamma, mens vårt barn vil være trygt plassert hos bestemødre eller tanter og det er litt annerledes tror jeg.

Vi hadde egentlig lagt fra oss tanken på tur, men når jeg da plutselig kom over en tur for to til 8000 inkl alt av forsikringer, og flyturen bare er 3 timer så kunne jeg ikke la være å slå til.
Jeg tror vi kommer til å ha mye mer igjen for turen i etter tid.

Jeg vil være 26/27 uker på vei, og det burde gå bra så langt jeg er i fin form, vi har pratet om at vi kanskje må avbestille hvis noe endrer seg, og da er det også greit.
For den lille blomsten kommer først av alt, er det ikke trygt å dra, ja da blir vi hjemme om vi så hadde mistet alt av penger.

Nå var vi jo på ultralyd på mandag og fikk vite at det så ut som en helt perfekt liten baby inni der, og vi skal på ordinær ul i mars, og da håper jeg også vi får samme beskjeden.

Uansett, jeg skal drømme meg bort litt i turen jeg.
Og hvis noen har vært i Mallorca, spesielt i Alcudia så må dere gjerne legge igjen en kommentar med tips og råd..

Dette er meg.

Mitt navn er Silje og jeg bor sammen med en kjekk mann som jeg kaller T her inne.
T har to fantastiske barn, fra før, en jente på 10 år og en gutt på snart 8 år.
Disse har vi 50% omsorg for og trives veldig godt med det.

Nå er det også en liten en på vei, som skal være hos oss 100% av tiden, noe som blir veldig spennende, utfordrende og ikke minst fantastisk koselig.
Barna gleder seg masse, T gleder seg masse og jeg gleder meg helt ekstremt masse <3

Ultralyd bilder og undersøkelsen.

Ultralyden i går gikk så utrolig bra :D
Jeg gikk å grudde meg hele dagen og var skikkelig uvel.
Når vi kom inn på venterommet fikk vi beskjed om at det var litt ventetid, jaja enda mer tid til å grue seg på tenkte nå vi.

Til slutt, 20 minutter for sent ble vi ropt inn til gynekologen som skulle undersøke oss, og etter litt små prat fikk jeg beskjed om å legge meg på benken.
Jeg fikk kald gele på magen og lukket øynene hardt igjen, livredd for at det ikke skulle være liv.
Men så lukket jeg opp øynene etter noen sekunder og der, på skjermen vinket et lite foster til oss, og beveget seg så fint.

Han målte litt og jeg ble satt 3 dager tilbake og fikk terminen 10. august, men det går helt greit for det var liv laget og da skal jeg gjerne gå gravid noen dager til.
Nå er jeg da 12+4 på vei, isteden for 13 som jeg trodde jeg skulle være.

Hjerteslagene var på 177 i minuttet, og en fantastisk lyd <3
Lårbenet så perfekt ut, nakkefolden så perfekt ut, masse ben i nesa fikk vi beskjed om og det var bra.
Han prøvde å se etter kjønn, men det er jo for det første tidlig så det hadde blitt litt gjetting, og for det andre så fikk vi ikke fosteret i riktig vinkel så kjønnet må vi nok vente litt mer på.
Morkaken lå fint inn mot ryggen min, og han sa at hvis jeg var veldig heldig kan jeg snart kjenne bevegelser.

Jeg fikk også et bilde i 3D, men når han byttet til 3D la fosteret hodet i hendene så vi fikk ikke sett noe ansikt, men gøy å se selv om.


Her har hn hånden foran fjeset (det hvite du ser ut til høyre)


Det hvite/grå du ser helt til høyre er morkaken.

Her er 3D bildet vi fikk med oss <3

Jeg er helt betatt, og vil stoppe alle jeg ser for å vise frem bildene.
Denne uken vil vi fortelle nyheten på facebook også, så da kan jeg endelig komme med bilder her inne også.
I og med at barna til min samboer gleder seg sånn til å fortelle det på skolen kan vi like godt si det selv også, og nå vet vi at alt er bra med den lille også, så da er det ikke så skummelt.

For en deilig lykke det er å vite at alt er bra med den lille, og at jeg skal bli mamma i august (hvis alt går bra videre)

I dag skal jeg endelig se deg.

Kjære lille blomst.
I dag er dagen mamma og pappa har gledet seg til helt siden mamma var 5 uker på vei, det er faktisk over 7 uker siden det.
Dette er dagen for den aller første ultralyden, ultralyden som kommer til å forandre livet vårt uansett utfall.
Mamma er nemlig veldig nervøs og redd før denne timen, hun er så redd for at det lille hjerte ditt ikke skal banke inni magen min, og at jeg aldri skal få holde deg inntil meg.
Mamma vil så veldig gjerne at alt skal være fint med deg.

Men det er større mulighet for at du har det helt fint inni magen min enn at du ikke har det bra der inne, så jeg prøver å roe meg selv ned litt,
Det skal bli veldig godt å endelig se deg ihvertfall lille blomst, og jeg gleder meg til å se pappa sin reaksjon når han endelig få se deg også.
Mamma kommer helt sikkert til å gråte en liten skvett :)

Nå begynner mamma å få en liten babybump også, litt under navlen er det en liten kul, som egentlig bare jeg kan kjenne enda for den er så liten.
Men jeg liker det jeg, å være den eneste som kan kjenne deg litt, selv om det ikke er det jeg kjenner da, men huset ditt <3
I morgen skal jeg egentlig være 13 uker på vei med deg, men ultralyden i dag kan jo flytte meg frem eller tilbake noen dager, så jeg krysser alt for at jeg hopper frem over litt :)

Mamma elsker deg lille blomst, ses om noen timer. <3

De 4 tyngste døgna.

Jeg forstår meg ikke på sorgen, jeg forstår ikke hvordan den fungerer og det irriterer meg skikkelig.
Når pappa lå på det aller siste, de 4 døgnene vi trodde at det skulle skje når som helst, de 4 lange døgnene vi så at han slet, hadde vondt og som jeg sakte men sikkert innså at han aldri noen sinne ville komme ut fra sykehuset, var tøffe.
Men de 4 døgnene fokuserte jeg på at han skulle ha det best mulig, jeg fokuserte på å gi trygghet når han var våken, tørke han rundt munnen, komme med bekken når han måtte spytte og holde hånden.
Jeg passet på at han ikke hadde vondt, jeg kjøpte is, jeg oppmuntret til å drikke.
Jeg beroliget, strøk og sa igjen og igjen at det gikk bra, at jeg var der.

Det første to døgnene var jeg der nesten konstant, det var vel rundt 3-5 timer til sammen jeg ikke satt på rommet, på 48 timer.
Jeg sov der, når han sov ihvertfall, og jeg passet på at han fikk beroligende og smertestillende før det ble for ille.
Jeg var alt for pappa, og han var alt for meg, ingen ting annet betydde noe den stunden.
På dag 3 innså jeg at jeg måtte tenke litt på meg også, i og med at jeg var gravid, jeg måtte tillate meg å hvile litt, og jeg måtte bort fra sykehuset.
Så de to neste og siste nettene sov jeg hjemme, jeg dro hjem i 22 tiden og kom tilbake halv 8 første natten jeg sov hjemme, og på julaften dro jeg klokken 16 for å spise middag, og kom ikke tilbake før klokken 20.
Da hadde pappa spurt etter meg, og de ordene der gjorde så utrolig vondt å høre, det at han hadde savnet meg, trengt meg også fokuserte jeg på å spise mat og pakke opp gaver (som vel og merke ikke betydde noen ting i år).
Pappa var urolig når vi kom men roet seg fort ned når han så meg, og vi satt noen timer sammen med han før vi dro hjem for å sove.
Jeg kysset han på panna før vi gikk og sa at jeg kom tilbake på morgenen.

På natten ringte telefonen, vi burde komme fort fikk jeg beskjed om.
Vi hev oss i bilen og kjørte, vissheten om at nå, nå var det nok slutten kom sakte inn over meg.
Jeg kom inn på rommet og så at pappa lå nede med hodet, han hadde til nå sittet ganske høyt opp med hodet hele tiden fordi han ikke fikk puste.
Da forsto jeg at nå, nå er det over snart.
Jeg tok hånden hans og sa at vi var der, at han bare kunne slappe av.
Han sov og var langt borte, men jeg vet at han hørte meg, jeg merket at han roet seg ned.
Slik satt vi vel en liten time, og jeg å min samboer pratet om barnet vi ventet, og tanker om fremtiden.
Absurd i en slik situasjon, å prate om det når verdens beste pappa skulle dø, men slik ble det.
Mens vi pratet om barnehage innså jeg at det var lenge siden pappa hadde pustet, jeg holdt han ikke i hånden (tror jeg), og tok den fort i min nå, og startet å telle sekunder.
Tidligere hadde jeg kommet til 17, nå kom jeg til 20, 30 også 35, da ser jeg på samboer og sier at jeg tror vi skal ringe på vakta, så kommer tårene sakte men sikkert.
Nå var det over!

Det verste av alt var at det skjedde så fint, ingen panikk, kaving etter pusten eller noe, bare ren skjær innsovning.
Der nå han nå, ingen puls, ingen liv, ingen ting.
Nå var det over, helt over.

Det var litt tårer første dagen, men så fikk vi ungene og tårene ble holdt tilbake og byttet ut med sinne, for sint har jeg vært.
Men jeg har liksom ikke sørget mye med tårer.
Før det blir kastet over meg, spesielt den siste tiden nå.
For nå innser jeg at jeg aldri, noen gang, uansett hvor mye jeg ønsker det, vil se han igjen.
Aldri kan jeg kjenne han, høre han, besøke han, klemme han.
Og det gir meg full panikk, jeg har liksom ikke innsett det før, at etter han gikk bort så skulle jeg liksom ikke få se han mer.
Jeg så han heldigvis dagen etter han gikk bort, og det er jeg så utrolig glad for i dag, jeg filmet han også mye de siste dagene, når han var våkene, og det er gode filmer å ha nå.

Men gud som jeg savner han!

Uke 12 og snø.

Fy søren for et vær vi har her nede!
Det har snødd fra søndag til nå, omtrent i et sett, noe som gir oss mer snø enn jeg ønsker å ha ihvertfall.
Jeg prøver å holde meg unna snøfresen så godt jeg kan, i og med at vi har en meget tung og kranglete fres som ofte gjør at man må bruke mye kraft fra både armer eller som jeg gjør og bruker hofte/mage.
Jeg kjenner også på kroppen for tiden at den reagerer dårlig på stress og på sterk fysisk aktivitet.
Altså missforstå meg rett, jeg sitter ikke bare på sofaen og sløver, men jeg lytter til kroppen og gjør aktiviteter jeg vet at den liker, slik som turer, forsiktig styrketrening og lette øvelser, men jeg velger å ikke gjøre det tyngste når jeg kjenner at det ender med mer kvalme, sammentrekninger i livmoren og at energien går ned isteden for opp.

Men ja nok "bortforklaringer", jeg måtte ty til fresen i dag og frese tona vår, tok det i tre etapper og det kjenner ut som det har gått bra.

I går bikket jeg 12 uker, så nå er jeg inne i den mer sikre perioden i graviditeten og burde vel egentlig slappe mer av, men det tror jeg ikke at jeg klarer før jeg har sett den lille eller hørt hjertelyden.
Men til mandag er det første ul og det skal bli så godt å se om alt er bra eller ikke.

Denne uken er det også tilbake på jobb, og jeg har jobbet fra mandag og skal jobbe frem til torsdag, jeg jobber på en bolig for psykisk utviklingshemmede og stortrives, men kjenner at det også er litt tungt for tiden, men det har nok noe med at jeg fortsatt sliter litt med kvalme og tretthet, så jeg håper det blir bedre etter hvert.
Stillingen min har bare kvelder og netter så det blir mange timer på få dager for min del, veldig greit i lengden men litt tøft når det står på.

Nå skal jeg slenge meg en liten time før det er litt husarbeid som står for tur før jobb igjen :)
Jeg gleder meg til jeg kan begynne å legge ut bilder og slikt for dere (og meg), men vil vente til vi har delt nyheten med alle sammen først.

HORMONER!!

HORMONER!!!
Trenger jeg egentlig si mer en det?

Alle gravide, eller de aller fleste gravide ihvertfall, kjenner seg nok igjen.
Den intense følelsen av enten sinne, skuffelse, glede eller sorg man kjenner så mye sterkere som gravid.
Her kommer den kastene på når det minst passer seg, og jeg blir sur og muggen som en trassig tre åring som ikke får viljen sin, eller gråter uhemmet over små ting fordi det ikke går som jeg vil, eller ler hysterisk av noe som faktisk ikke er så morsomt :P

I dag er det sinne, frustrasjon, og irritabilitet som råder, sikkert fordi jeg er sliten etter en natt med dårlig søvn fordi jeg skulle ha første dagen min tilbake på jobb i dag, og en dag på jobb der alle skal minne meg på hva som er grunnen til at jeg har vært hjemme fra jobb så lenge..

Det er koselig at folk bryr seg, for all del, men av og til er det bedre med de som later som om de ikke vet hva som har hendt, eller som er redd for å si noe om pappa, for da slipper jeg å tenke på det.
Order kondolerer må være det verste ordet jeg vet om (og godt på en omsorgsfull måte, men i dag er det bare ille!).

Svangerskapskontroll hos lege.

I dag var jeg på 2. legekontroll.
Nå er jeg 11 uker og 3 dager på vei ifølge jordmoren og det er hun jeg følger.
Legen min er meget gammeldags og kunne ikke helt forstå hvorfor det var så viktig med disse dagene, jeg prøvde å forklare at det er viktig for meg for da kan jeg telle ned til disse 12 "farlige" ukene, og etter hvert de 24 første ukene, for etter uke 24 tenker jeg at jeg kan slappe litt mer av, for da kan man ihvertfall gjøre noe for lille blomst.

Jeg ble også veid i dag, sist jeg var hos jordmor sa hun at jeg kunne veie meg hjemme, ta bilde (som bevis på at det var den dagen) også gjaldt det, så det gjorde jeg i dag og vekten viser det samme som sist, en kilo opp fra start vekten.
Men legen var ikke enig i dette og ville ha meg på vekten, med sko og fult påkledd, når jeg forsiktig prøvde å si at det ville bli litt feil med tanke på at det bare er to uker siden jeg var hos jordmor og vekta da ville vise mye mer, hørte han ikke på meg.
Vekten viste 2,1 kg mer enn hjemme, selvfølgelig pga vintersko, tykk genser, bukse, og at jeg hadde spist og drukket en liter vann.
Så på helsekortet mitt nå ser det ut som jeg har gått opp 2 kg på to uker, noe som jo ikke stemmer en plass.

Det er en del sånne små ting som irriterer meg med legen, så jeg kommer nok til å prate med jordmor om det neste gang og ønske alle timene jeg kan hos henne.
Det er ikke noe galt sånn sett med legen min men jeg føler ikke jeg blir hørt slik jeg bør.

Men jeg fikk ihvertfall tatt blodprøvene, blodtrykk og urin prøve, blodtrykk og urin var helt perfekt, og jeg håper blodprøvene også er det.

Sorgen er så smertefull.

Sorgen er så hard.
Den er vond og altoppslukende, den river og sliter i kroppen og tankene mine.
Det er gått noen uker nå, men enda føler jeg ikke at jeg har forstått det helt, eller jeg vil ikke forstå det.

For hver gang tankene kommer på pappa presser også tårene på, og jeg vil ikke ha tårene, jeg kan ikke ha tårene for det er alltid noen rundt meg som trenger meg, og jeg må være sterk for alle.
Men så blir det plutselig kastet på meg, det kan være så lite som et bilde eller et minne som strømmer på også sitter jeg der, på gulvet mens jeg hikster etter pusten mens tårene renner som en bekk.
På et tidspunkt blir jeg redd for at jeg også skal dø, for det sprenger i brystet og jeg klarer ikke trekke pusten skikkelig.

Jeg tar meg sammen så godt jeg kan, tvinger meg til å puste roligere og tårene stopper etter hvert.
Jeg skyver tankene bort nok en gang og begraver minnene om min kjære far enda litt til.
Forteller meg selv at jeg kan sørge senere, at det ikke er tiden enda, når tiden er vet jeg ikke helt, kanskje aldri?
Kanskje er jeg alt for redd for smerten det vil føre med seg når jeg først tillater meg å føle, tenke, minne.

Kanskje er jeg redd for reaksjonene når jeg tenker på de siste dagene med pappa, hvordan jeg sto med spyttebekken å fikk pappa til å spytte ut slimet som nesten kvelte han, hvordan jeg strøk og oppmuntret når han hadde angst og var redd.
Hvordan jeg holdt han i hånden to døgn i strekk, mens jeg pratet om at det gikk bra, beroliget han om at jeg var her, at jeg brydde meg.
Hvordan jeg sovnet utmattet på brystet hans og våknet av at han ikke pustet jevnt lenger.
Og når jeg til slutt ble skuffet fordi han trakk pusten, fordi det var så vondt å se at han pintes.
Hvordan jeg på slutten ønsket at det skulle gå fort for han og min sin skyld.
Nå skulle jeg ønske at jeg hadde hatt han en uke til, selv om jeg måtte jobbet like hardt hele uken.
Men den realistiske delen av meg forteller meg at det var best for han å slippe, at han ikke hadde det godt.
Og det hjelper meg også.

Sorgen er så forbanna tung, vond og smertefull.
Jeg vil ikke kjenne på den, men noen dager blir den kastet på meg, og uansett hva jeg gjør så hjelper det ikke.
Det går opp for meg et lite øyeblikk, at min kjære, fine, sterke, gode og fantastiske pappa er død, borte og at jeg aldri noen gang skal se han igjen, kjenne huden hans, høre han puste, prate til meg, klemme meg, kalle meg gull jenta hans.
Og når det går opp for meg så er det så forbaska vondt!

Mine symptomer til nå, uke 11.

Uteblitt menstruasjon - 29.November.
Ømme bryster - Ømme og STØRRE!
Større brunt felt på brystene- Litt men ikke så mye enda.
Tretthet - I starten var jeg super trøtt, første ukene kunne jeg sove hele dagen.
Raskere sliten- Ja både kondisjon messig og psykisk.
Fryser lett - Ja har blitt så utrolig frysen..
Humørsvingninger - Har hatt noen runder med akutt sinne men ikke så mye enda.
Mensmurring - Har hatt en del vonde tak.
Magekramper- Ikke annet enn når jeg har vært veldig oppblåst.
Et hardt punkt nederst på magen kan kjennes med hånden- Dette har jeg ikke merket!
Smerter i korsryggen - Nei.
Nesten lignende vokseverk i kroppen - Nei ikke enda.
Stikkninger i området rundt halebeinet - Nei.
Tykkere hår/tynnere hår- Ikke merkbart enda men håret har blitt sprøere.
Blødende tannkjøtt- JA!
Spenn/vondt i tennene - Ja spenn i tennene har jeg merket litt av men ikke mye.
Munnsår- Nei.
Halsbrann - Hadde mye første to ukene men ikke nå lenger.
Ofte dobesøk - Noe men ikke mye.
Kvalme- Ja fra uke 6-7 til uke 10 var jeg kvalm hver morgen med oppkast fra uke 7-8.
Stikk i magen - Ja noe.
Kløe i underlivet (grunnet sopp eller forandring i skjedekulturen)-Ikke sopp til nå men litt kløe selv om. 
Skiftende hard/løs mage - Slet med hard mage og forstoppelse i starten av graviditeten, så ble den løs også er den ustabil nå, kan veksle mellom hard og løs fra dag til dag.
Begynnende hemorider (kjennetegnes ved kløe i og rundt endetarmen samt. enkelte blodspor) -nei ikke enda, hadde vært fint å sluppet unna :P
sukkertrang/sitrustrang - Epler ja, men må være EN type epler (kanzi) som jeg kun har funnet på Coop, så jeg drar gjerne byen rundt etter de.
Sulten - Nja, varierer veldig, men som oftest er jeg mer sulten på morgenen og ingen matlyst på kvelden, kan fint lage meg pannekaker til frokost, for så å finne ut midt i at jeg heller vil ha knekkebrød, for så å få lyst på havregrøt :PTørste -Jeg drikker utrolig mye mer vann nå enn før jeg ble gravid, og nesten ikke brus i forhold til før (kanskje et glass om dagen nå)
Overfølsom luktesans-På noen matvarer, her om dagen poppet samboeren min popcorn, og det luktet så ille at jeg brakk meg flere ganger, aldri noen gang igjen om det skal lages her hvis det skal lukte sånn :P
Endrede matønsker (liker ikke yndlingsretten sin osv.) -Ikke egentlig, men jeg spiser anderledes enn før, godteri og potetgull frister ikke mens epler, frukt og vann frister veldig.
Ny glød -Ikke merkbart hvertfall.
Vannsamling i kroppen -Nei ikke enda.
Leggkramper- Nei.
Skjelving -Nei
Svimmelhet (blodtrykk som synker og stiger voldsomt )- Lavt blodtrykk. 
Hodepine - Ikke mer enn før.
Kviser- JA, startet med masse kviser men det gav seg i uke 8-9 men kom tilbake igjen nå i uke 10-11.
Oppblåst- Veldig oppblåst på kveldene.

Kjære lille venn.

Kjære lille mageboer <3
Du har vært høyt ønsket lenge før du ble til, ja til og med lenge før mamma og pappa bestemte seg for at det var på tide med små<3
Mamma kjenner allerede mange sterke følelser for deg, og du er ikke mer enn 10 uker og 2 dager gammelt, et lite frø som ikke lenger går under navnet embryo, men foster.
Tenk det lillevenn, du har blitt et foster <3

Men kjære lille venn, selv om du er høyt ønsket du er så er det en ting mamma sliter med.
Kjære lille venn, mamma klarer ikke å bli vant til kvalmen og oppkasten, jeg prøver så godt jeg kan å ikke klage, for jeg tenker at med kvalmen forteller du meg at du er der inne å koser deg <3

Lille venn, mamma gleder seg så mye til så masse, akkurat nå er det mest å bli kvitt kvalmen, og å kunne starte å virkelig kjenne deg er inne.
Jeg gleder meg til vi kan "snakke" sammen, føle hverandre og lære hverandre å kjenne.
Jeg gleder meg også så klart masse til du kommer ut, men det er så lenge til enda og det er så mye vi skal oppleve sammen innen den tid <3

Første jordmortime.

I går hadde jeg første jordmor time, og det hele var så utrolig koselig.
Det var noe helt annet å være hos jordmor, kontra lege, og stemningen var løs og behagelig.
Det ble snakket litt om pappa og alt som har hendt rundt dødsfallet der, følelser og sinne.
Også ble et så klart snakket masse om lille blomst <3
Jeg hadde med meg urinprøve slik man skal på alle kontroller, og denne viste litt forhøyning i proteiner, men det er også vanlig i graviditeter.
Utenom det så prøvde hun å kjenne etter livmoren min, men det er fortsatt litt tidlig å finne den.
Jeg er 10+ 1 dag på vei i dag ifølge jordmoren.

Jeg fikk også med meg en hel blekke av papirer og blader som jeg og min kjære kan lese igjennom, så vi har lesestoff for en stund nå.
Ny time blir i Februar.

Jeg kjenner at det begynner å gå litt mer opp for meg nå, kvalmen har jo vært her en god stund allerede, og oppkasten er her nesten daglig.
Men tross oppkast er jeg veldig heldig og det vet jeg, for jeg kaster stort sett bare opp en gang om dagen, og det er jeg veldig glad for, men kvalmen er der derimot hele dagen omtrent, noe som ikke er like behagelig.
Men jeg hadde gjort det igjen, uten problem.

Graviditet og sorg.

En ting er å være gravid, med alt det fører med seg.
For det er en hverdag med mange følelser, kvalme, hormoner, glede og frykt, alt blander seg sammen til en salig røre.
Det å miste kontrollen over sin egen kropp, og sine følelser på den måten man gjøre når man er gravid er veldig alt oppslukende og en mektig følelse.

Men når man får en stor sorg oppi graviditeten, et tap så vondt at man helst vil legge seg ned å dø selv.
En sorg så sterk at man ønsker både sovepiller og lykkepiller og alle andre piller man kan få for å slippe unna følelsene.
En sorg som spiser enn opp innvendig.

Når den sorgen kommer kastet på når man skal være glad, og lykkelig for det livet man lager, ja da er det ikke lett å være gravid.

Jeg mistet min kjære, fantastiske pappa for en uke og en dag siden.
Jeg var 8 uker på vei, nå har jeg bikket 9 og snart 10.
Jeg er i den største sorgen jeg noen gang har vært, samtidig som jeg har den største gleden jeg aldri har hatt.
Det er så vondt, å ikke kunne glede meg 100% eller sørge 100%, jeg går midt i mellom, uten å kunne føle skikkelig.

Jeg bruker alle kreftene mine på å få i meg mat, prøve å ikke tenke for mye negativt slik at det skal stresse den lille blomsten jeg bærer på, jeg prøver å ta vare på meg selv, men også de rundt meg.
Jeg prøver så godt jeg kan, og jeg klarer det på et vis.
Sorgen og gleden går sammen på et vis.

Dette tror jeg er det dårligste og mest rotete innlegget jeg noen gang har skrevet, alt er kaos og jeg klarer ikke helt å få frem skikkelig hva jeg føler.