Høygravid og tanker rundt det.

Det er med blandede følelser at jeg går inn i siste del av graviditeten.
For i dag kan jeg endelig kalle meg høygravid etter boka, det er 40 dager igjen til terminen og jeg er inne i siste fase som gravid.
Snart er graviditeten historie og jeg er nybakt mamma, før første gang i mitt liv.
Det er mye glede, spenning og håp fylt inn i de neste 40 dagene, kommer hun før, eller kommer hun etter?
Hvordan ser hun ut, hvordan lukter hun, hvordan er hun og vil alt gå bra nå på slutten?
Mange spørsmål og ingen svar, enda.

Men oppi alt så er det også en sorg som kommer sterkere til overflaten.
For jeg har lagt så tunge lokk på sorgen etter pappa nettopp fordi jeg har vært gravid, og at jeg ikke har klart å tillate meg selv å kjenne skikkelig på alt jeg har opplevd og gått igjennom rundt dødsfallet hans.
Jeg har måtte være sterk, nettopp fordi lille A har vært i magen min og hun har fortjent en oppegående mor.

Men nå som jeg nærmer meg slutten sprekker det også mer, for jeg innser at pappa aldri vil få oppleve dette med meg.
En tanke jeg har skjøvet bort og nektet å tenke på.
Han vil aldri få holde barnebarnet sitt, være en del av livet, få oppleve gleden over å bli bestefar.
Jeg var akkurat for sen til at han kunne oppleve det og det er noe som sliter hardt på meg den siste tiden.
Jeg innser at jeg har jobbet hardt for å glemme istedenfor å minne, at jeg ikke har ønsket å minne fordi det er for vondt.
Og slik kan det jo ikke være, for jeg ønsker jo å minne han, han fortjener å minnes men hver gang jeg prøver å prate om pappa bryter jeg enda et lag i lokket mitt og jeg er redd for hva som er under der.

Jeg er overlykkelig over å snart skulle bli mamma, snart ha lille jenta mi hos meg.
Men også tynget av sorg over å ikke kunne ha pappa`n min hos meg og dele dette med han.

Livet er brutalt noen ganger, jeg mistet en og får en, slik er det ofte og jeg tenker som så at det rett og slett ikke er plass til alle så noen må gå og noen må komme.
Heldigvis fikk han oppleve å glede seg over å skulle bli bestefar noen dager før han dro fra oss, det er så lite men det er ihvertfall noe <3

Pappa sitt siste hvilested.

Da var urnen til pappa satt ned og korset har kommet opp.
Han kommer nok til å ha dette hvite korset en stund før vi finner riktig gravsten til han, dette er en prosess båre jeg og min lillebror må bli enige om også skal utgiften også deles på oss to så da må jeg vente til han har råd til det dessverre..

Men plassen pappa fikk var helt perfekt.
Han ligger nå å hviler med utsikt over inngangen til kirken, det vil si at han vil få med seg både meg som brud når den tid kommer og sitt første barnebarn som både dåpsbarn og konfirmant når den tid kommer.
Den tanken liker jeg godt kjenner jeg.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle reagere så voldsomt på nedsettingen, men tårene rant og savnet hugg ekstra tak, nå skal jeg gjøre alt jeg kan for at pappa sin siste hage skal bli så fin som mulig <3

Siste kapittel i morgen.

I morgen skal urnen til pappa endelig senkes, og siste kapittel blir gjennomført.
Jeg kjenner at jeg både gleder å gruer meg, det skal bli godt å bli helt ferdig med begravelsen og det formelle rundt dødsfallet, men jeg er redd for at jeg virkelig vil forstå at han er borte når jeg ser navnet på korset og ser at det faktisk er der han skal ligge resten av "livet".

Tiden fra januar til nå har vært ganske deilig, jeg har sluppet stresset, bekymringene og den evige dårlige samvittigheten jeg hadde mens pappa levde, missforstå meg rett her nå, for jeg skulle virkelig heller hatt alt dette og pappan min i live, enn å miste han.
Men det var mye bekymringer og dårlig samvittighet på slutten, jeg følte konstant at jeg ikke gjorde en god nok jobb, at jeg ikke stilte opp nok og at jeg ikke gav nok.
Jeg vet at pappa var ufattelig ensom det siste halve året, redd og at han hadde mye smerter, så nå i ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde gjort så mye mer for han, men der og da hadde jeg rett og slett ikke muligheten til å gjøre mer da jeg jobbet opp mot 100%, hadde familie på siden og stilte opp for han minst en gang i uken.

Men uansett, poenget var at det har vært litt godt å få en pause fra samvittigheten og bekymringene.
Savnet har vært der hele tiden, et altoppslukende savn som til tider river meg i biter, men jeg har klart å legge litt lokk på det også.
Nå derimot vil samvittigheten komme tilbake, jeg kjenner på presset og forventningene fra de rundt meg.
For nå har jeg endelig snart en grav å gå til, og da er det forventet at den blir besøkt, stelt og at et lys brenner.
Eller det er nok mest min tanke rundt det, jeg tror nok ikke de rundt meg forventer at jeg skal være der nede daglig, men jeg vil nok forvente det av meg selv.
Heldigvis har jeg bare 5 minutter å gå til gravstedet, og jeg kan titte rett ned på kirken, det kjenner jeg at skal bli godt, å få pappa hjem!