En ting er å være gravid, med alt det fører med seg.
For det er en hverdag med mange følelser, kvalme, hormoner, glede og frykt, alt blander seg sammen til en salig røre.
Det å miste kontrollen over sin egen kropp, og sine følelser på den måten man gjøre når man er gravid er veldig alt oppslukende og en mektig følelse.
Men når man får en stor sorg oppi graviditeten, et tap så vondt at man helst vil legge seg ned å dø selv.
En sorg så sterk at man ønsker både sovepiller og lykkepiller og alle andre piller man kan få for å slippe unna følelsene.
En sorg som spiser enn opp innvendig.
Når den sorgen kommer kastet på når man skal være glad, og lykkelig for det livet man lager, ja da er det ikke lett å være gravid.
Jeg mistet min kjære, fantastiske pappa for en uke og en dag siden.
Jeg var 8 uker på vei, nå har jeg bikket 9 og snart 10.
Jeg er i den største sorgen jeg noen gang har vært, samtidig som jeg har den største gleden jeg aldri har hatt.
Det er så vondt, å ikke kunne glede meg 100% eller sørge 100%, jeg går midt i mellom, uten å kunne føle skikkelig.
Jeg bruker alle kreftene mine på å få i meg mat, prøve å ikke tenke for mye negativt slik at det skal stresse den lille blomsten jeg bærer på, jeg prøver å ta vare på meg selv, men også de rundt meg.
Jeg prøver så godt jeg kan, og jeg klarer det på et vis.
Sorgen og gleden går sammen på et vis.
Dette tror jeg er det dårligste og mest rotete innlegget jeg noen gang har skrevet, alt er kaos og jeg klarer ikke helt å få frem skikkelig hva jeg føler.
For det er en hverdag med mange følelser, kvalme, hormoner, glede og frykt, alt blander seg sammen til en salig røre.
Det å miste kontrollen over sin egen kropp, og sine følelser på den måten man gjøre når man er gravid er veldig alt oppslukende og en mektig følelse.
Men når man får en stor sorg oppi graviditeten, et tap så vondt at man helst vil legge seg ned å dø selv.
En sorg så sterk at man ønsker både sovepiller og lykkepiller og alle andre piller man kan få for å slippe unna følelsene.
En sorg som spiser enn opp innvendig.
Når den sorgen kommer kastet på når man skal være glad, og lykkelig for det livet man lager, ja da er det ikke lett å være gravid.
Jeg mistet min kjære, fantastiske pappa for en uke og en dag siden.
Jeg var 8 uker på vei, nå har jeg bikket 9 og snart 10.
Jeg er i den største sorgen jeg noen gang har vært, samtidig som jeg har den største gleden jeg aldri har hatt.
Det er så vondt, å ikke kunne glede meg 100% eller sørge 100%, jeg går midt i mellom, uten å kunne føle skikkelig.
Jeg bruker alle kreftene mine på å få i meg mat, prøve å ikke tenke for mye negativt slik at det skal stresse den lille blomsten jeg bærer på, jeg prøver å ta vare på meg selv, men også de rundt meg.
Jeg prøver så godt jeg kan, og jeg klarer det på et vis.
Sorgen og gleden går sammen på et vis.
Dette tror jeg er det dårligste og mest rotete innlegget jeg noen gang har skrevet, alt er kaos og jeg klarer ikke helt å få frem skikkelig hva jeg føler.
