Høygravid og tanker rundt det.

Det er med blandede følelser at jeg går inn i siste del av graviditeten.
For i dag kan jeg endelig kalle meg høygravid etter boka, det er 40 dager igjen til terminen og jeg er inne i siste fase som gravid.
Snart er graviditeten historie og jeg er nybakt mamma, før første gang i mitt liv.
Det er mye glede, spenning og håp fylt inn i de neste 40 dagene, kommer hun før, eller kommer hun etter?
Hvordan ser hun ut, hvordan lukter hun, hvordan er hun og vil alt gå bra nå på slutten?
Mange spørsmål og ingen svar, enda.

Men oppi alt så er det også en sorg som kommer sterkere til overflaten.
For jeg har lagt så tunge lokk på sorgen etter pappa nettopp fordi jeg har vært gravid, og at jeg ikke har klart å tillate meg selv å kjenne skikkelig på alt jeg har opplevd og gått igjennom rundt dødsfallet hans.
Jeg har måtte være sterk, nettopp fordi lille A har vært i magen min og hun har fortjent en oppegående mor.

Men nå som jeg nærmer meg slutten sprekker det også mer, for jeg innser at pappa aldri vil få oppleve dette med meg.
En tanke jeg har skjøvet bort og nektet å tenke på.
Han vil aldri få holde barnebarnet sitt, være en del av livet, få oppleve gleden over å bli bestefar.
Jeg var akkurat for sen til at han kunne oppleve det og det er noe som sliter hardt på meg den siste tiden.
Jeg innser at jeg har jobbet hardt for å glemme istedenfor å minne, at jeg ikke har ønsket å minne fordi det er for vondt.
Og slik kan det jo ikke være, for jeg ønsker jo å minne han, han fortjener å minnes men hver gang jeg prøver å prate om pappa bryter jeg enda et lag i lokket mitt og jeg er redd for hva som er under der.

Jeg er overlykkelig over å snart skulle bli mamma, snart ha lille jenta mi hos meg.
Men også tynget av sorg over å ikke kunne ha pappa`n min hos meg og dele dette med han.

Livet er brutalt noen ganger, jeg mistet en og får en, slik er det ofte og jeg tenker som så at det rett og slett ikke er plass til alle så noen må gå og noen må komme.
Heldigvis fikk han oppleve å glede seg over å skulle bli bestefar noen dager før han dro fra oss, det er så lite men det er ihvertfall noe <3

Pappa sitt siste hvilested.

Da var urnen til pappa satt ned og korset har kommet opp.
Han kommer nok til å ha dette hvite korset en stund før vi finner riktig gravsten til han, dette er en prosess båre jeg og min lillebror må bli enige om også skal utgiften også deles på oss to så da må jeg vente til han har råd til det dessverre..

Men plassen pappa fikk var helt perfekt.
Han ligger nå å hviler med utsikt over inngangen til kirken, det vil si at han vil få med seg både meg som brud når den tid kommer og sitt første barnebarn som både dåpsbarn og konfirmant når den tid kommer.
Den tanken liker jeg godt kjenner jeg.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle reagere så voldsomt på nedsettingen, men tårene rant og savnet hugg ekstra tak, nå skal jeg gjøre alt jeg kan for at pappa sin siste hage skal bli så fin som mulig <3

Sorgens faser.

Sorgen har flere faser, det er:

• Benektelse "dette kan ikke skje meg".
• Sinne, "hvorfor skjer dette, hvem har skylden".
• Forhandling, "Få dette til å forsvinne, jeg lover at jeg skal...".
• Depresjon, "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst."
• Aksept, "Jeg har forsonet meg med det som har hendt".

Opplysninger over er hentet fra http://oslo-psykologene.no/.

Det er snart 3 mnd siden min gode far dro fra meg, han var en gammel mann og jeg har sett det komme lenge.
Jeg har derfor vært forberedt på at han skulle gå bort mens jeg enda var yngre enn mange andre når de mister foreldrene sine.
Eller jeg trodde at jeg var forberedt, det trodde jeg også når jeg satt på sykehuset i 4 døgn, når jeg sa til pappa at det var bedre å gi opp, og når jeg satt der å sa at det var det beste for han, når han først sluttet å puste.

Men jeg var ikke forberedt.

Jeg har helt siden jeg var liten sett for meg hvordan jeg ville reagere når pappa døde, det har stort sett gått i gråt, dyp sorg, depresjon, låse meg inne i meg selv, rett og slett en kraftig reaksjon.
Men slik ble det ikke.
Eller de rundt meg reagerer på at det ikke har blitt slik, for jeg tar det igjen når jeg er alene.

Jeg har egentlig tatt det veldig fint ifølge alle andre, tårene satt litt løst de første to ukene, jeg var mer sint og frustrert men det var liksom det.
Jeg hadde ikke den dype sorgen, ukontrollerte gråtetoktene og dype depresjonen som jeg hadde forventet, og det er nok fordi jeg enda kjemper med benektelsen.

Sorg er forskjellig fra person til person, og fasene kan komme i forskjellig rekkefølge og man kan ha flere faser på en gang.

Jeg har nok fortsatt en del fornektelse, altså jeg vet at pappa er død, men jeg skyver bort tanken og endrer den til at - Det er snart på tide å stikke innom pappa igjen.
Jeg klarer ikke innse, eller jeg vil ikke innse at jeg aldri, noen sinne skal se han igjen, at jeg aldri noen gang vil kjenne varmen fra klemmene eller at han stryker meg på kinnet.
Jeg kan bare ikke tillate meg selv å innse det, for det er DA den sorgen jeg har sett for meg inntrer.
Den sorgen som gir meg krampe gråt, som river meg ifra hverandre innvendig, som får meg til å bare se sort på alt.
Og det kan jeg ikke tillate meg selv å kjenne på.

Derfor unngår jeg å prate om pappa, for hver gang jeg snakker om han, tenker på han, skriver om han, ja da skjer dette her.
Jeg blir sittende oppløst i tårer og angre på at jeg startet det hele, fordi smerten er så stor.
Også får jeg dårlig samvittighet da, fordi jeg ikke snakker om han, tenker minst mulig på han (selv om han er i tankene mine hele tiden uansett hvor mye jeg prøver å skyve det unna) for jeg vil jo minnes han, jeg vil jo huske han.

De dagene jeg er alene, da kan jeg slippe det ut, da kan jeg se på den siste filmen jeg tok av han under håndball finalen i vm, da kan jeg se på siste bilde jeg tok av han etter han døde, da kan jeg lukke øynene å se tilbake på de siste tøffe dagene han levde.
Men bare når jeg er alene.

For med sorgen så er det forventet at man sørger den første tiden, men etter en stund så "glemmer" folk å spør hvordan det går lenger, man glemmer litt at sorgen fortsatt kan være der, for det er gjerne når det er forventet at sorgen er ferdig, mange starter.
Derfor føler jeg at det blir "feil" å sørge nå, 3 mnd etter han døde, jeg burde jo vært ferdig nå.
Men jeg føler at jeg nettopp starter, fordi jeg tør litt etter litt å slippe sorgen inn, en dråpe om gangen, prøver å få den inn i små mengder men jeg tar tak i den.

Sorgen er hard, tøff, brutal og uten grenser.
Den kommer som små bilder, musikk, lukt eller som en kule som går igjennom brystet.
Sorgen har så mange farger, bilder, veier og måter å være på, og det er ingen fasit på hvordan sorgen starter eller slutter, ikke minst NÅR den starter og slutter.

De 4 tyngste døgna.

Jeg forstår meg ikke på sorgen, jeg forstår ikke hvordan den fungerer og det irriterer meg skikkelig.
Når pappa lå på det aller siste, de 4 døgnene vi trodde at det skulle skje når som helst, de 4 lange døgnene vi så at han slet, hadde vondt og som jeg sakte men sikkert innså at han aldri noen sinne ville komme ut fra sykehuset, var tøffe.
Men de 4 døgnene fokuserte jeg på at han skulle ha det best mulig, jeg fokuserte på å gi trygghet når han var våken, tørke han rundt munnen, komme med bekken når han måtte spytte og holde hånden.
Jeg passet på at han ikke hadde vondt, jeg kjøpte is, jeg oppmuntret til å drikke.
Jeg beroliget, strøk og sa igjen og igjen at det gikk bra, at jeg var der.

Det første to døgnene var jeg der nesten konstant, det var vel rundt 3-5 timer til sammen jeg ikke satt på rommet, på 48 timer.
Jeg sov der, når han sov ihvertfall, og jeg passet på at han fikk beroligende og smertestillende før det ble for ille.
Jeg var alt for pappa, og han var alt for meg, ingen ting annet betydde noe den stunden.
På dag 3 innså jeg at jeg måtte tenke litt på meg også, i og med at jeg var gravid, jeg måtte tillate meg å hvile litt, og jeg måtte bort fra sykehuset.
Så de to neste og siste nettene sov jeg hjemme, jeg dro hjem i 22 tiden og kom tilbake halv 8 første natten jeg sov hjemme, og på julaften dro jeg klokken 16 for å spise middag, og kom ikke tilbake før klokken 20.
Da hadde pappa spurt etter meg, og de ordene der gjorde så utrolig vondt å høre, det at han hadde savnet meg, trengt meg også fokuserte jeg på å spise mat og pakke opp gaver (som vel og merke ikke betydde noen ting i år).
Pappa var urolig når vi kom men roet seg fort ned når han så meg, og vi satt noen timer sammen med han før vi dro hjem for å sove.
Jeg kysset han på panna før vi gikk og sa at jeg kom tilbake på morgenen.

På natten ringte telefonen, vi burde komme fort fikk jeg beskjed om.
Vi hev oss i bilen og kjørte, vissheten om at nå, nå var det nok slutten kom sakte inn over meg.
Jeg kom inn på rommet og så at pappa lå nede med hodet, han hadde til nå sittet ganske høyt opp med hodet hele tiden fordi han ikke fikk puste.
Da forsto jeg at nå, nå er det over snart.
Jeg tok hånden hans og sa at vi var der, at han bare kunne slappe av.
Han sov og var langt borte, men jeg vet at han hørte meg, jeg merket at han roet seg ned.
Slik satt vi vel en liten time, og jeg å min samboer pratet om barnet vi ventet, og tanker om fremtiden.
Absurd i en slik situasjon, å prate om det når verdens beste pappa skulle dø, men slik ble det.
Mens vi pratet om barnehage innså jeg at det var lenge siden pappa hadde pustet, jeg holdt han ikke i hånden (tror jeg), og tok den fort i min nå, og startet å telle sekunder.
Tidligere hadde jeg kommet til 17, nå kom jeg til 20, 30 også 35, da ser jeg på samboer og sier at jeg tror vi skal ringe på vakta, så kommer tårene sakte men sikkert.
Nå var det over!

Det verste av alt var at det skjedde så fint, ingen panikk, kaving etter pusten eller noe, bare ren skjær innsovning.
Der nå han nå, ingen puls, ingen liv, ingen ting.
Nå var det over, helt over.

Det var litt tårer første dagen, men så fikk vi ungene og tårene ble holdt tilbake og byttet ut med sinne, for sint har jeg vært.
Men jeg har liksom ikke sørget mye med tårer.
Før det blir kastet over meg, spesielt den siste tiden nå.
For nå innser jeg at jeg aldri, noen gang, uansett hvor mye jeg ønsker det, vil se han igjen.
Aldri kan jeg kjenne han, høre han, besøke han, klemme han.
Og det gir meg full panikk, jeg har liksom ikke innsett det før, at etter han gikk bort så skulle jeg liksom ikke få se han mer.
Jeg så han heldigvis dagen etter han gikk bort, og det er jeg så utrolig glad for i dag, jeg filmet han også mye de siste dagene, når han var våkene, og det er gode filmer å ha nå.

Men gud som jeg savner han!

Sorgen er så smertefull.

Sorgen er så hard.
Den er vond og altoppslukende, den river og sliter i kroppen og tankene mine.
Det er gått noen uker nå, men enda føler jeg ikke at jeg har forstått det helt, eller jeg vil ikke forstå det.

For hver gang tankene kommer på pappa presser også tårene på, og jeg vil ikke ha tårene, jeg kan ikke ha tårene for det er alltid noen rundt meg som trenger meg, og jeg må være sterk for alle.
Men så blir det plutselig kastet på meg, det kan være så lite som et bilde eller et minne som strømmer på også sitter jeg der, på gulvet mens jeg hikster etter pusten mens tårene renner som en bekk.
På et tidspunkt blir jeg redd for at jeg også skal dø, for det sprenger i brystet og jeg klarer ikke trekke pusten skikkelig.

Jeg tar meg sammen så godt jeg kan, tvinger meg til å puste roligere og tårene stopper etter hvert.
Jeg skyver tankene bort nok en gang og begraver minnene om min kjære far enda litt til.
Forteller meg selv at jeg kan sørge senere, at det ikke er tiden enda, når tiden er vet jeg ikke helt, kanskje aldri?
Kanskje er jeg alt for redd for smerten det vil føre med seg når jeg først tillater meg å føle, tenke, minne.

Kanskje er jeg redd for reaksjonene når jeg tenker på de siste dagene med pappa, hvordan jeg sto med spyttebekken å fikk pappa til å spytte ut slimet som nesten kvelte han, hvordan jeg strøk og oppmuntret når han hadde angst og var redd.
Hvordan jeg holdt han i hånden to døgn i strekk, mens jeg pratet om at det gikk bra, beroliget han om at jeg var her, at jeg brydde meg.
Hvordan jeg sovnet utmattet på brystet hans og våknet av at han ikke pustet jevnt lenger.
Og når jeg til slutt ble skuffet fordi han trakk pusten, fordi det var så vondt å se at han pintes.
Hvordan jeg på slutten ønsket at det skulle gå fort for han og min sin skyld.
Nå skulle jeg ønske at jeg hadde hatt han en uke til, selv om jeg måtte jobbet like hardt hele uken.
Men den realistiske delen av meg forteller meg at det var best for han å slippe, at han ikke hadde det godt.
Og det hjelper meg også.

Sorgen er så forbanna tung, vond og smertefull.
Jeg vil ikke kjenne på den, men noen dager blir den kastet på meg, og uansett hva jeg gjør så hjelper det ikke.
Det går opp for meg et lite øyeblikk, at min kjære, fine, sterke, gode og fantastiske pappa er død, borte og at jeg aldri noen gang skal se han igjen, kjenne huden hans, høre han puste, prate til meg, klemme meg, kalle meg gull jenta hans.
Og når det går opp for meg så er det så forbaska vondt!

Graviditet og sorg.

En ting er å være gravid, med alt det fører med seg.
For det er en hverdag med mange følelser, kvalme, hormoner, glede og frykt, alt blander seg sammen til en salig røre.
Det å miste kontrollen over sin egen kropp, og sine følelser på den måten man gjøre når man er gravid er veldig alt oppslukende og en mektig følelse.

Men når man får en stor sorg oppi graviditeten, et tap så vondt at man helst vil legge seg ned å dø selv.
En sorg så sterk at man ønsker både sovepiller og lykkepiller og alle andre piller man kan få for å slippe unna følelsene.
En sorg som spiser enn opp innvendig.

Når den sorgen kommer kastet på når man skal være glad, og lykkelig for det livet man lager, ja da er det ikke lett å være gravid.

Jeg mistet min kjære, fantastiske pappa for en uke og en dag siden.
Jeg var 8 uker på vei, nå har jeg bikket 9 og snart 10.
Jeg er i den største sorgen jeg noen gang har vært, samtidig som jeg har den største gleden jeg aldri har hatt.
Det er så vondt, å ikke kunne glede meg 100% eller sørge 100%, jeg går midt i mellom, uten å kunne føle skikkelig.

Jeg bruker alle kreftene mine på å få i meg mat, prøve å ikke tenke for mye negativt slik at det skal stresse den lille blomsten jeg bærer på, jeg prøver å ta vare på meg selv, men også de rundt meg.
Jeg prøver så godt jeg kan, og jeg klarer det på et vis.
Sorgen og gleden går sammen på et vis.

Dette tror jeg er det dårligste og mest rotete innlegget jeg noen gang har skrevet, alt er kaos og jeg klarer ikke helt å få frem skikkelig hva jeg føler.