Siste kapittel i morgen.

I morgen skal urnen til pappa endelig senkes, og siste kapittel blir gjennomført.
Jeg kjenner at jeg både gleder å gruer meg, det skal bli godt å bli helt ferdig med begravelsen og det formelle rundt dødsfallet, men jeg er redd for at jeg virkelig vil forstå at han er borte når jeg ser navnet på korset og ser at det faktisk er der han skal ligge resten av "livet".

Tiden fra januar til nå har vært ganske deilig, jeg har sluppet stresset, bekymringene og den evige dårlige samvittigheten jeg hadde mens pappa levde, missforstå meg rett her nå, for jeg skulle virkelig heller hatt alt dette og pappan min i live, enn å miste han.
Men det var mye bekymringer og dårlig samvittighet på slutten, jeg følte konstant at jeg ikke gjorde en god nok jobb, at jeg ikke stilte opp nok og at jeg ikke gav nok.
Jeg vet at pappa var ufattelig ensom det siste halve året, redd og at han hadde mye smerter, så nå i ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde gjort så mye mer for han, men der og da hadde jeg rett og slett ikke muligheten til å gjøre mer da jeg jobbet opp mot 100%, hadde familie på siden og stilte opp for han minst en gang i uken.

Men uansett, poenget var at det har vært litt godt å få en pause fra samvittigheten og bekymringene.
Savnet har vært der hele tiden, et altoppslukende savn som til tider river meg i biter, men jeg har klart å legge litt lokk på det også.
Nå derimot vil samvittigheten komme tilbake, jeg kjenner på presset og forventningene fra de rundt meg.
For nå har jeg endelig snart en grav å gå til, og da er det forventet at den blir besøkt, stelt og at et lys brenner.
Eller det er nok mest min tanke rundt det, jeg tror nok ikke de rundt meg forventer at jeg skal være der nede daglig, men jeg vil nok forvente det av meg selv.
Heldigvis har jeg bare 5 minutter å gå til gravstedet, og jeg kan titte rett ned på kirken, det kjenner jeg at skal bli godt, å få pappa hjem!