Hele livet består av...

280 dager (pluss/minus noen dager).
6720 timer.

403 200 minutter.

24 192 000 sekunder.

Det er så lenge et svangerskap etter boken skal vare.
Men de aller fleste går enten gravid kortere eller lenger enn dette.
Men dette er fasit lengden på et svangerskap.

Tallene er store, dagene er mange og ikke minst lange.
Men et svangerskap er så uendelig mye mer enn lengden, lengden på svangerskapet er det som betyr aller minst når man står oppi det, ihvertfall for meg.

For hele min verden, hele kroppen min, alle tankene mine og alt jeg foretar meg inneholder graviditet, foster, fødsel, barsel tid, familie og baby.
Alt som skjer og alt jeg gjør er for min lille datter.
Og alt jeg tenker på er livet jeg og min kropp holder på å skape, og det ut i fra to små celler.

Det er så fascinerende og rørende alt sammen, og jeg stor trives virkelig i denne rollen.

Jeg har 151 dager bak meg, men føler at dette har vært min verden så uendelig mye lenger.
Disse 151 dagene har jeg opplevd å gå igjennom min største frykt, det å minste min far,
Men min datter, som vokser inni meg, som jeg har ansvar for har hjulpet meg igjennom det, hun har hjulpet meg til å fokusere på gode ting isteden for å havne helt i kjelleren og bli der.
Hun har hjulpet meg til å takle dette uten å slå meg så hardt at jeg fint kunne fått et tilbakefall både mtp depresjon og ikke minst angsten jeg slet mye med før.
Jeg har kommet ut av dette store og ekstremt smertefulle tapet sterkere, fordi jeg har måtte fokusere på livet i magen.

151 dager der jeg har sjekket toalettpapiret hver gang jeg har vært å tisset, av frykt for at det skal være blod der.
151 dager der jeg har fantasert om livet som venter meg, både på godt og på vondt.
151 dager, og jeg er over halvveis.

Jeg er så spent på alt som venter meg, både på dette med kroppen men også hva som venter meg når lille er ute.
Hvor stor vil jeg bli, hvor sterke spark vil jeg få, vil fødselen gå bra, er hun frisk, hvordan ser hun ut?
Det er så mange spørsmål som jeg ikke får svar på nå, og det gjør meg utålmodig, og undrende.

Hele min verden dreier seg om dette lille livet, og ja jeg prater mye om det, ja jeg er tidlig ute med innkjøp og planlegging og ja jeg er stolt.
Jeg er umåtelig stolt over den lille magen min, som kanskje for andre bare ser lubben ut, men for meg inneholder det mest dyrebare jeg har, jeg er på vei til å bli en mamma og jeg elsker allerede min datter høyere enn meg selv.